N S B(Ra)CH B-LOBO AV RAPPIS
(20.01.89 - 25.04.01)

Nedenfor er minneordet som jeg skrev om Lobo i klubbavisen til Salten Brukshundklubb i 2001.

LOBO er ikke mer. Han sovnet stille inn hjemme på trappa mens han speidet etter naboens katt, eller om noen skulle komme på besøk. Han har nå fått en fin plass i hagen sammen med sine venner Bamse og Chico.

Lobo kom til oss like før påske i 1989, fra Inger og Jørgen Kampli i Sulitjelma. Han var litt av en rampete fyr helt fra starten av. Alltid hadde han noe lurt på gang, til resten av familiens store sorg. Pappa måtte kjøpe nye tøffler hver 14. dag inntil han innså at det var nytteløst. Så tøfflene fikk se ut som de gjorde. Vi var litt bortskjemte med Bamse som ikke gjorde noe galt i huset. Nå var tornadoen fra Sulitjelma ankommet, og huset ble snudd opp ned. Men værre kunne det ikke bli, så etter en stund ble det "folk" av Lobo også.

Vi hadde store ambisjoner Lobo og jeg når det gjalt brukshundarbeid og lydighet. Ja, ja det var kanskje jeg som hadde de største forhåpningene. På trening gikk det faktisk stort sett veldig bra, men på stevnene ble han helt "Lobo" som Dyveke sier. Det vil si at han fant på de utroligste ting som bl.a. å klemme flat en stor Vegvesnetkjegle på fremadsending, nekte å slippe gjenstand i feltsøket (rekorden er vel på 15-20 min). Til slutt ble vi "verdensberømte" for dette, så når det ble vår tur stimet publikum til. Dette gjorde jo ikke saken bedre...... Men vi klarte å komme til lydighet kl. 3, og kl. A i spor før Johnny dukket opp. Han tilbød meg kr. 5000,- kontant for Lobo da han så oss på trening. Men som kjent så selger man ikke sin beste venn, så ville Johnny ha Lobo, fikk han ta meg med på kjøpet. Og slik ble det.

Vi begynte å trene rapportering, og Johnny fikk raskt jobben som "handler" for Lobo. Endelig fikk vi vist hva Lobo var god for. Jeg visste han kunne, men hva hjalp det når vi ikke fikk vist dette når det gjalt som mest. Men med Johnny ved roret viste Lobo andre takter, og resultatene lot ikke vente på seg. Triumfene ble mange, men også noen irriterende nederlag. Av de største triumfer kan vi nevne:

- Norsk og Svensk Brukshundchampion i rapport
- Norgesmester i rapport i 1994
- Deltager på Nordisk Mesterskap i 1994
- Årets Brukshund i Salten Brukshundklubb i 1995
- Vinner av Sulisbukken i Salten Brukshundklubb i 1995

Dette er bare noen av de mange seirene han hadde i brukshundarbeid. Lydighetsprøvene ble ikke prioritert så veldig, men han oppnådde en 3. premie i kl.3. Noen utstillingshund var han ikke, men han oppnådde 2. AK slik at han kunne bli brukshundchampion.

Da Lobo ble pensjonist flyttet han inn hos mamma og pappa. Her ble han skjemt bort etter alle kunstens regler. Da pappa ble alene ble forholdet mellom han og Lobo kanskje enda sterkere. Lobo hadde til og med eget dørskilt med navnet sitt på. Så savnet etter Lobo er stort, kanskje spesielt for pappa som hadde han den siste tiden.

Lobo var en spesiell hund med alle sine påfunn og spillopper i tillegg til at han var en meget god brukshund. Man skal lete lenge etter en hund med en slik arbeidslyst. Han ble aldri sliten, han bare jobbet mer og mer. Dette hadde han arvet etter sin mor og far. Vi ser også at hans barn og barnebarn har arvet mye av dette. På sine gamle dager ble han far til hele 18 valper (2 kull). Blant disse er flere HV-hunder, 1 minehund og 1 politihund.

Ingen hund kan erstatte Lobo, for han var en spesiell hund, som vil ha en spesiell plass i hjertet vårt. Vi har utrolig mange gode minner om han som blir gode å tenke tilbake på når den værste sorgen har lagt seg. Så takk til Inger og Jørgen for at jeg fikk lov å kjøpe Lobo av dere.

Hvor ble det av deg Lobo da vi skiltes, kanskje er du et sted der ute, kanskje leker du deg i et eventyrland, kanskje bærer også du på de gode minnene om den tiden vi hadde sammen. Jeg er stolt og glad for at jeg fikk være eier av en slik hund som deg, og jeg takker for de fine 12 1/2 årene vi fikk være sammen. Du vil alltid være noe helt spesielt for meg, du vil alltid være MIN HUND.

Så gjenstår det bare å ønske deg fred og hvile på din aller siste dekk, kjære Lobsen min.

Marit